Portrettintervju
med Ellen Bitustøyl



(Av Jan-Sverre Syvertsen, Gave- & Interiørmagasinet 2007)

 

Navn: Ellen Bitustøyl
Alder: 45
Stilling: Daglig leder
Sivilstand: Gift
Drømmegaven: Isfiske på Møsvann i en alder av 90 år

 

 

Helt etter planen 

Hun møtte til jobbintervju med kniv i beltet, tvang foreldrene sine til å flytte ut av barndomshjemmet og har bosatt seg i et tidligere skatteparadis.
En gang var hun våken i 102 timer, men da måtte hun sove ut på Akutten. 
Møt Ellen Bitustøyl, daglig leder i Fair Trade Norge. 

Hun har drevet med handel så lenge hun kan huske. Og det paradoksale, eller kanskje morsomme, er at den utviklingen som i dag har ført henne til Fair Trade Norge, en bedrift hun selv etablerte og har drevet siden 1994, startet med en løgn.  

- Jeg var ti år og løy på alderen. Mamma drev parfymeri i Oslo, og jeg var med henne på jobb fra før jeg begynte på skolen. Da homeparties-konseptet Oriflame kom til Norge hev hun seg  på, og jeg fikk være med på kurs i hudpleie, sminke og kremer. Etter hvert begynte jeg å handle varer i min mors navn, og ble leverandør av skjønnhetsprodukter til tenåringene på Nesodden, der vi bodde. Og det var da jeg jekket opp alderen litt. Men strengt tatt kan det vel ikke kalles en løgn. Jeg har alltid følt meg litt eldre enn jeg er, smiler Ellen Bitustøyl, som av hensyn til sannheten umiddelbart innrømmer at hun i dag er 45.

 

Det året jeg fyllte 18

Når Ellen Bitustøyl sier at hun føler seg gammel for alderen, kan det være fordi hun var tidlig ute med beslutninger som andre bruker de tretti første årene av sitt liv på å ta. – Selv om jeg hadde store planer om lang utdannelse, var jeg samtidig helt overbevist om at jeg skulle drive med handel. Men så falt det seg sånn at jeg traff mannen min da jeg var 17. Dagen etter at jeg fylte 18 reiste jeg av gårde til Rauland, der han bodde, og i løpet av det neste året hadde vi giftet oss, fått en datter og kjøpt nabogården. Og jeg var ikke en gang ferdig med videregående. 

Her kan det være på sin plass å skyte inn at Ellen Bitustøyl er en kvinne som holder sine løfter, på tross av den tvilsomme episoden med alderen på Nesodden. Hun hadde nemlig lovet sin bestefar at hun skulle finne seg en mann fra en fjelldal et eller annet sted i Norge, gifte seg med ham og drive gård. Og før hun fylte tyve, var hun altså godt i gang med å realisere denne planen som sannsynligvis ble unnfanget lenge før Ellen begynte å se seg om etter en mann, enten det dreide seg om fjellbønder, naboer i Hølen, der familien hadde bosatt seg etter oppholdet på Nesodden, eller bygutter som levde 40 minutter unna med toget.

 

Det gode liv

Som et ledd i planen – og den observante leser vil etter hvert oppdage at planer har spilt en nøkkelrolle i Ellens liv -  tok hun agronomutdannelse. Samtidig ble det åpenbart at gårdene i Raulandsområdet var for små til at det var mulig å leve av dem. Løsningen var å starte et hagesenter, og plutselig var Ellen tilbake i handelsstanden og Hølen igjen. – Jeg startet senteret sammen med moren min, og hun overtok hele driften da vi bestemte oss for å etablere oss innen  gave- og interiørbransjen. Vi leide oss inn i grendehuset i Hølen, der jeg tross alt har mine røtter, men flyttet ganske snart inn i barndomshjemmet mitt, sammen med søsken og foreldre. Det var et familiekollektiv i ordets beste mening, helt til foreldrene mine fikk nok og flyttet, sier Ellen, som raskt føyer til at alt skjedde i fred og fordragelighet. – Det var ikke tre generasjoner i samme hus som ble for mye, men ansvaret for den store boligen som tynget dem, forklarer hun. 

Når vi treffer Ellen Bitustøyl en nydelig vårdag rett over påske, er det fortsatt barndomshjemmet som er sentrum for mye av det som skjer i livet hennes. – Dette er jo konsernhovedkvarteret i Fair Trade Norge, smiler hun, - og vi reiser opp til gården i Rauland hver helg, som en hver annen ukependler. På den måten kan vi ha røtter på to steder, nyte godt av nærheten til sjøen her nede, og fjellet oppe i Rauland. Et ideelt utgangspunkt for å leve det gode liv, og med det tempoet vi holder her i perioder, er det viktig å hente seg inn og å finne roen i hverdagen, mener Ellen.  

 

Skatteflyktninger bosatt i en koffert

At Fair Trade skulle havne i Hølen, er enda ett paradoks som krydrer livet til Ellen. I tillegg til å være den eneste kommunen i Norge med en egen viadukt, har stedet også en fortid som skatteparadis. Det var nemlig en tid da norske kommuner fikk lov til å sette nivået på kommuneskatten selv, og Hølen så sitt snitt til å senke den ned mot null. Resultatet var at flokker med nordmenn meldte flytting, tok med seg en koffert og leide rom – til kofferten. Reglene må ha hatt flere hull enn en Jarlsbergost, og mens norske skatteflyktninger ble rike på å være registrert som innbygger i den lille Akershus-kommunen, tjente hølingene gode penger på å leie ut rom til koffertene deres. Og huset som Ellen Bitustøyl holder til i, og som i dag er et sentrum for etisk handel og produksjon, er nettopp et av disse kofferthotellene. 

- Akkurat nå skjer det meste her nede i stuen, men vi har store planer om oppussing av de andre etasjene, for å skille litt mer på jobb og privatliv. I dag blir det litt som å ha forretningsmøter foran peisen hjemme, mens  vi tar produktbilder på kjøkkenet og har kantine i hagen.

 

Kanskje konsulent

Men for å ta det kronologisk: - Etter å ha solgt min andel av hagesenteret til min mor, startet vi butikk i Mosseporten kjøpesenter. Vi kalte den Galleri Brukskunst, og der har du nok meg i et nøtteskall; Jeg liker produkter med en historie og en forankring i tradisjoner, og det ble ganske mye trehvitt og rosemaling i begynnelsen. Men ikke alle hadde den samme smaken som meg, og på mange måter ble nok dette viktig erfaring i forhold til å lytte til markedet, som jeg har mye igjen for i dag. Vi endret etter hvert navnet til Kari & Ola og forandret konseptet så det inkluderte en crossover av hobby, kremmerhusvarer, Black Design og håndarbeid. 

På tross av markedstilpasningen var ekteparet nødt til å gi opp etter fem år. Og det er denne nedleggelsen Ellen Bitustøyl i dag kaller "et spark bak". – Jeg bestemte meg for å bygge på agronomutdannelsen, og meldte meg på et kurs i bygdebasert næringsutvikling. På den måten fikk jeg nye kunnskaper om markedsføring, økonomi, organisasjon og ledelse. Tanken var å bruke min egen gründererfaring, sammen med den nyervervede kunnskapen, i en eller annen konsulentrolle.

 

Plan for en bedre verden

Sånn skulle det imidlertid ikke gå. I beste Egon Olsen-stil lanserer Ellen Bitustøyl nok en plan, denne gangen i form av en skoleoppgave som til forveksling likner en forretningsplan. – Jeg skulle skrive den avsluttende oppgaven på studiet. Om det var min egen erfaring med jordmangel fra tiden i Rauland som ga retningen, skal være usagt, men jeg endte i hvert fall med å sette hele problemstillingen på hodet. Vi har det tross alt veldig bra i Norge, men hva med de jordløs bøndene i utviklingsland som ikke finner markeder for de håndtverksproduktene de produserer når de ikke har land å forvalte. Dette var opprinnelig et prosjekt for skrivebordskuffen, men jeg reiste til Gambia for å sette meg inn i utfordringene. Og de var mange. For hvordan driver du produksjon av designvarer i områder uten strøm, med dårlig tilgang på produksjonsutstyr og materiell? Og hvordan får du transportert det du produserer til en havn eller en flyplass, når veiene er ikke-eksisterende i flere måneder hvert år. 

- Så tok jeg for meg problemstillingene i Norge, der det var nødvendig å etablere et mottagerapparat, et grossistledd med forhandlere og en proff virksomhet som kunne håndtere designbiten og utviklingen av nye produkter. Alt dette var en del av oppgaven, eller planen, som var klar omtrent samtidig med at Norsk folkehjelp søkte etter daglig leder til sin bandasjistforretning på Yongstorget.

 

Plasterpartner

Til de som nå tror at en bandasjist er en person som framstiller og selger bandasjer, proteser, korsetter og slike ting, og at en bandasjistforretning primært fokuserer på å selge disse produktene, er det bare en ting å si: Det stemmer. Da dukker umiddelbart spørsmålet opp, om hvilken sammenheng Ellen Bitustøyl så mellom sin plan og plasterbutikken i Oslo. 

- Det handlet vel først og fremst om at jeg så en potensiell samarbeidspartner, som i tillegg hadde et butikklokale som de fleste oppstartsbedrifter bare kunne drømme om. Jeg møtte opp til intervju med kniv i beltet og forretningsplanen under armen, og la frem mitt syn på det jeg mente burde være en viktig del av Norsk Folkehjelp sin virksomhet.  

Om det var kniven eller argumentene som var utslagsgivende skal være utsagt, men ansettelsesintervjuet endte med at organisasjonen ansatte Bitustøyl for å realisere konseptet som hun hadde tatt med seg til møtet.

 

Mer enn penger

- De færreste handler Fair Trade-varer for å kjøpe seg god samvittighet, slår Ellen fast, og utfordrer alle som tviler, til å prøve å leve av å selge masker og giraffer og tepper som lukter rart. Og når daglig leder for Fair Trade Norge begynner å snakke om PEJ-gruppen, fargepaletter og megatrender, tar vi oss selv i å høre fordommene klaske i gulvet på alle kanter. – Det er selvfølgelig edelt å smugle strikketøy ut av krigsherjede områder, kjøpe til overpris og selge til underpris, men det er en virksomhet som de færreste tjener på. Ikke i Norge, der en rekke bedrifter som har drevet etisk handel har vært nødt til å legge ned, og ikke i produksjonslandene, der den eneste forskjellen på før og nå blir, at de sitter igjen med mer penger en kort stund. Nå sier jeg ikke at det er galt å betale godt for håndverk fra Sør, det er jo tross alt helt grunnleggende i det vi driver med. Men jeg mener vi kan ta et større ansvar, samtidig som vi gjør dette til en bærekraftig virksomhet, ikke bare for produsentlandet.  

Det var sannsynligvis denne profesjonaliteten som fikk Norsk Folkehjelp til å trekke seg. – Helt fra starten av var jeg klar på at vi måtte drive proft, med en idealistisk forankring. Jeg har alltid vært en sånn person som har hjulpet alle, men ikke ved å gjøre dem bjørnetjenester. Jeg har større tro på å hjelpe folk til å realisere sitt eget potensial og til å finne frem til ressurser som de kanskje ikke engang selv er klar over at de besitter. Da må det også være lov å stille krav til dem. Jeg så tidlig at den eneste måten å lykkes med Fair Trade på, var å henvende seg til de som kjøper design i de ordinære butikkene, med varer som de ville ha på grunn av utseende og kvaliteten, ikke fordi de ønsket seg god samvittighet.

 

Krav til produksjon og holdninger

- Etter at samarbeidet med Norsk Folkehjelp tok slutt og vi mistet butikklokalene i Oslo, bestemte vi oss for å drive videre som rene grossister, innenfor rammen av en "mann og kone"-bedrift. Vi liker å jobbe sammen, størrelsen er perfekt og vi har nok av gode hjelpere som vi kan trekke på i perioder når det er mye å gjøre. Så nå er det i Hølen det skjer, og lageret ligger i noen nedlagte hønsehus ikke langt unna.  

Det høres nok litt mer beskjedent ut når Ellen Bitustøyl beskriver virksomheten, enn det det i realiteten er. For spredt rundt i Afrika, Asia og Latin-Amerika er det i dag mer enn 3000 mennesker som på en eller annen måte er involvert i produksjonen for Fair Trade Norge. – Vi benytter oss mye av folk som er lokalkjente i de landene der vi produserer, og bruker god tid på å sjekke ting som arbeidsforhold, infrastruktur, kjemikaliehåndtering, muligheter for fagorganisering og lønnsnivået. Samtidig er det ikke til å komme unna at en del av de tingene vi her i vesten ser på som selvfølgeligheter, ikke gir meningen i andre kulturer. Vi kan for eksempel snakke om at vi ikke tolererer barnearbeid til vi blir blå i ansiktet, men er samtidig nødt til å forholde oss til at barn faktisk deltar i familiens arbeid i en del av de landsbyene der vår produksjon foregår. Da kan vi stille krav om at barna skal ha tid til å gå på skolen og til å leke, men vi må faktisk også nekte foreldre å sette sine barn inn i hjemmeproduksjon til tross for at dette har vært en del av kulturen i hundrevis av år. Det er vanskelig for oss å kontrollere om arbeidet er lystbetont, meningsfylt og utviklende for barnet, og at de får nok tid til skolearbeid og lek. Man må også huske at lønnsnivået holdes nede på et unaturlig lavt nivå ved å tillate barn i hjemmeproduksjon.

 

Isfiske på 90-års dagen

Når forutsetningene for å kunne produsere for Fair Trade er oppfylt, møter bedriftene og enkeltpersonene i Sør de samme kravene som en hver annen leverandør. – Vi designer to kolleksjoner i året, og er like avhengig av å treffe på fargenyanser, form og funksjon, som Stelton, Rosendal eller Eva Solo. Vi følger med på PEJ sine fargepaletter, som har blitt viktige fordi nesten alle andre også gjør det, og venter ved postkassen når IKEA katalogen kommer, for å se om vi har truffet riktig. Og jeg kan garantere at jubelen står i taket når vi ser at for eksempel de fargekombinasjonene vi har valgt, blir brukt av de store aktørene, som Hennes & Mauritz eller Cubus. Da vet vi at alt arbeidet har gitt resultater. 

Og Ellen Bitustøyl legger ikke skjul på at det kan blir mye arbeid i perioder. – Det er intenst, særlig frem mot messen og i tiden etterpå, og tidvis jobber vi nesten døgnet rundt. En gang jobbet jeg i 68 timer, men da ble jeg litt rar i hodet. En annen gang var jeg våken i over hundre timer, men da endte jeg på akutten, så det skal jeg ikke gjenta. 

For å forebygge uheldige konsekvenser av en krevende hverdag, er både Ellen og mannen flinke til å koble ut i perioder. – Vi har båten liggende i Son og tøffer ut på fjorden når vi har mulighet til det. Innimellom blir det tid til weekendreiser rundt om i Europa, og om vinteren er noe av det fineste vi kan gjøre å ta snøscooteren opp på Møsvann for å isfiske. Og der har du forresten også min drømmegave: Jeg vil dra på isfiske på Møsvann med mannen min når jeg er 90 år gammel. Det forutsetter jo at vi lever, at vi er i god form, at klimaet ikke har tatt knekken på verken fisken eller vannet og at vi fortsatt er gift. Får jeg oppfylt det ønsket, er jeg ganske sikker på at resten av livet mitt har vært ganske ok, det også.